De siste dagene har jeg brukt noe mer tid enn vanlig på sosiale medier. Jeg har sett hvordan folk har tatt intitaiv til å glede hverandre med konserter på nett, virtuell korøvelse for alle som vil være med, lesestund for barn, oppfordringer til at hele Norge skal klappe for helsevesenet eller tenne lys i vinduet sitt for håp. Det er fantastisk! Men jeg har også sett hvordan usikkerheten og frykten har gitt seg uttrykk i krasse kommentarer til andre og personangrep. Frykten og usikkerheten er også forståelig, men vond når den kommer til uttrykk i sinte meldinger.
Det er litt av en hverdag vi lever i- den er preget av både håp og frykt.
Vi har en oppgave foran oss, å hindre smitte, vi vet ikke hvor lang tid det vil ta eller hvordan dagene fremover blir. Men vi har et viktig oppdrag. Ikke spre smitte, være rause mot hverandre, både venner og familie vi har rundt oss, men også menneskene vi møter i kommentarfelt på nettet. Kanskje kan vi ta en ekstra telefon til noen vi vet om som synes dagene er ekstra tøffe nå? Dette er en dugnad i kjærlighet. Og jeg tenker det oppdraget på mange måter er gitt oss av Gud – Gud som er kjærlighet.
Maria fikk også et oppdrag fra Gud. Når vi i dag møter henne har hun fått forunderlig besøk, fra en engel. Hun er nok også spent på hva som ligger foran henne. Engelen sa «frykt ikke!» Men jeg ser for meg at hun nok på tross av dette kjente på frykt for hvordan de neste dagene, ukene og månedene ville bli. For det å være gravid og fødende var forbundet med livsfare. Og som ung, ugift kvinne, som ikke skikkelig kunne gjøre logisk rede for hvordan hun var blitt gravid, var nok enda verre.
Maria fikk i oppgave bære fram barnet som er verdens håp. Også vi har fått i oppgave å bære fram verdens håp. Det samme håpet som Maria bar med seg fra Maria budskapsdag til jul. Nemlig Jesus. Teksten om Maria som skal bli mor til Jesus – verdens håp, er spekket med håp. Tenk å bære verdens håp så konkret som Maria gjorde. Tenk hvilket mot og hvilken styrke hun hadde i seg. Det er mange som i disse annerledesdagene har vist både mot og styrke. Og jeg er dypt takknemlig for hverdagsheltene i helsevesenet, matbutikkene, apotekene, for lærere og mange flere i disse dagene. De gir meg håp om at vi skal komme oss igjennom dette sammen. Det vil koste dyrt, for noen vil livet aldri bli det samme. Men som fellesskap skal vi bekjempe denne skremmende fienden.
Akkurat nå er det klemmer som ikke kan gis og hender som ikke kan berøres. Det er med avstand vi nå kan hjelpe hverandre. For en kontrast!
Vår kristne tro er jo også full av kontraster.
Tenkt at kristendommen har korset som sitt fremste symbol. Det er korset, korset Jesus døde på, som viser at kjærligheten er sterkere enn døden.
Vi trenger håp, det er det som står klarest for meg etter disse annerledesdagene vi har hatt til nå. Slik som engelen sa «Frykt ikke» til Maria, trenger vi også å tro på håpet som sier Frykt ikke – ikke vær redd - til oss.
Det er ni måneder til jul. En sang vi synger mye i jula er «Deilig er jorden». Selv om vi ofte forbinder den med en julesang kan den synges hele året. Men kan den synges også nå? Deilig er jorden? Er ikke det litt ironisk? For akkurat nå kjenner jeg at jorden ikke er særlig deilig. Allikevel gir sangen meg håp. Salmen ble skrevet av salmedikteren Ingemann under krigen mellom Tyskland og Danmark i 1850. Han var rystet over den brutale treårskrigen mellom Danmark og Preussen. En krig som førte med seg både frykt og uro. Den ble skrevet som en protest og et opprør mot krigen. For kanskje er det det Deilig er jorden kan være nå – en protestsang, en drømmesang, en bønn og en håpssang om at alle skal få oppleve det gode og at jorden er deilig. Det må vi holde fast ved.
Sangen gir meg håp, og jeg tror vi har godt av å proklamere det: Deilig er jorden!